Å møte mennesker kan ikke pugges

Publisert først 07.10.2017

En stund siden siste terapitime nå. Den siste jeg hadde var i sommer så det var på høy tid. Kjente at jeg hadde behov for en pause etter en krevende periode med studier, men nå er det jo sånn at jeg har startet opp igjen med enda mer skole, og med det følger også flere timer hos terapeut. En helt sentralt del av studiet er at vi får innsikt i hvem vi er. Vi bruker oss selv og våre egne utfordringer for å lære teori og metoder, og vi blir kjent med våre egne holdninger og interaksjonsmønstre. Mye av dette skjer selvfølgelig på skolen, men en stor del skjer også i terapi. For å møte andre på en god (nok) måte må jeg altså ha evnen til å se andre "innenfra" og meg selv "utenfra" og det krever en kontinuerlig innsats. Skolen har derfor valgt å sette et krav om at vi skal ha minimum 90 timer terapi i løpet av studiet i tillegg til veiledning og etterhvert praksis med klienter.

Nå har jeg da altså tatt opp tråden igjen. Denne gange på Gestaltsenteret i Oslo. Var der tidligere i uken og fikk røsket liv i kropp og sinn. En skulle kanskje tro at etter to år i terapi så går en tom for ting å ta opp... Nooo! Det er mer der det kommer fra for.å.si.det.sånn. Og nå kan det jo tenkes at det er ekstra mye mat og jobbe med hos oss som studerer et fag hvor det er så mange indre prosesser på gang hele tiden. Jeg må bare si at jeg priser meg lykkelig for at det er lagt opp som et deltidstudie, for ellers hadde jeg gått rett i "system overload" lenge før jeg hadde hatt en sjanse til å integrere noe som helst. For faget skal ikke bare læres. Det er ikke nok å lære seg det teoretiske grunnlaget. Stoffet må bearbeides, kunnskapen må forstås, den må tillegges egen mening og det må integreres. Å møte mennesker kan ikke pugges, det må erfares, og det tar tid. Fritz Perls, én av gestaltterapiens opphavsmenn sa: “Å lære er å oppdage”. Han siktet til det å vokse og modnes som menneske. Det er ikke nok å lære om den verden jeg lever i, men også å lære om meg selv (bli seg selv bevisst), og mitt forhold til andre mennesker. Evnen til å forstå andres, og egne, følelser har sammenheng med hvordan vi evner å regulere våre følelsesreaksjoner. Dette bringer meg til det som er det som for meg er det mest spennende, og mest frustrerende, med dette faget - Vi kan aldri helt forstå. Det er ikke som matte med to streker under svaret. Vi kan gå et helt liv i terapi og jobbe med klienter en mannsalder, men følelser er alltid tvetydige og uklare, både for oss selv og for andre, vi kan derfor aldri forstå hverandre helt. Vi kan jobbe for en felles forståelse, men vi vil aldri nå helt frem. Du og jeg kan altså være en del av én og samme situasjon og allikevel oppleve den helt forskjellig! For meg så er det nettopp det som gjør dette faget så spennende. En blir aldri utlært. Johan Wolfgang von Goethe, en tysk dikter, forfatter, humanist og naturvitenskapsmann, sa en gang: "Sammen med kunnskap vokser tvilen". Jeg vet ikke hvordan det er for deg, men dette resonnerer i hvert fall hos meg. Jo mer jeg lærer, jo mer skjønner jeg også at jeg ikke forstår. Og det må jeg aldri glemme. Jeg må aldri slutte å søke kunnskap og forståelse. Både innover og utover. Den dagen jeg gjør det, kan jeg slutte å jobbe med mennesker.

- Agneta

Kilder

Håkonsen, K.M. (2014). Psykologi og psykiske lidelser, Oslo: Gyldendal akademisk

www.gestalt.no