Å HASTE SEG GJENNOM LIVET


Gikk min faste tur med Cleo i dag morges. Cleo er blitt en gammel dame (pusher 12 år) hvilket betyr at det naturligvis går litt saktere på tur enn det gjorde da hun var yngre. Det rolige tempoet kan drive meg (nesten) til vanvidd. I dag gjorde det det. Helt til jeg "tok meg i det". Jeg har nemlig levd store deler av mitt voksne liv på forfot - fremtung med en utålmodighet som ikke bare har tjent meg godt (dagens underdrivelse). Dette krasjer mildt sagt med en gammel hunds behov for slow living.

Man mister mye ved å være fremtung. Det blir jeg stadig påminnet. I dag var en sånn dag. På turen inntar Cleo sitt fortrukne tempo - type saaaaakte. Hun går med nesa konstant ned i bakken. Snuser litt her. Snuser litt der. Stopper opp. Snuser enda litt til. Tisser litt. Snuser. Går et par skritt. Snuser. Ja, du skjønner tegninga. Noen dager står jeg helt fint i dette usigelig rolige tempoet. I dag - not so much. Jeg er mer klar for power walk egentlig. Jeg tar meg i å forsøke dra henne med meg. "Kom da, Cleo. Kom her. Cleeeeeo. KOM!".

Det er altså imponerende hvor godt fotfeste hun har. Som om hun har noen usynlige pigger som hun skyter langt ned i bakken som forankring. Jeg har ikke det der jeg står og drar. Hun(d) vant og vi (les jeg) roer tempoet. Jeg blir oppmerksom på hva jeg driver med. Ler litt. Håper litt på at ingen så meg. Jeg puster inn, retter opp ryggen, hever blikket. Skuldrene senker seg. Utpust. Jeg legger merke til kroppen min, hvordan den responderer på taktskiftet. Disse tankene som jeg nå skriver ned her begynner å ta form. Jeg ser sporene etter natten - duggdråpene på bladene, jeg hører småfuglene kvitre og skjæra som skvatrer. Jeg legger merke til sola som varmer meg i fjeset og noen smerter i foten. Jeg smiler. Sier takk til Cleo som uvitende(?) har hentet med ned fra tåspissene på en dag hvor jeg ikke behøver å befinne med der. For det vil jeg gjerne si, at det er ikke noe galt i være på forfot. Ikke i det hele tatt. Vi er nødt til å være der også, MEN om man kun lever på forfot og aldri tar seg tid til å sette hælene i bakken så vil du miste så mye verdifull informasjon på veien, både i det deg selv og omgivelsene rundt, OG du risikerer å slite deg ut. Veggen kan være vanskelig å se når man har høy hastighet (snakker av erfaring...er). Vond er den òg. Nøkkelen er her, som med alt annet, å finne en balanse (prøv å gjøre det når du står på tå du. Over tid.), og for å finne balansen må vi tillate at hele fotsålen berører grunnen vi står på.


Turene med Cleo er som en daglig temperaturmåler i mitt liv. Som en daglig innsjekk som forteller meg noe om min grad av tilstedeværelse. Som jeg skrev tidligere så kan jeg enkelte dager stå godt i hennes rolige tempo, ikke noe problem, mens andre dager kommer jeg i umiddelbar kontakt med masse uro og utålmodighet. I dag var det uro i meg, og når jeg ble oppmerksom på denne uroen kunne jeg utforske den litt. Hva handler denne utålmodigheten om i dag? Har jeg faktisk dårlig tid, et presset tidsskjema? Har jeg et møte som jeg gruer meg til? Er det noe annet som skjer i dag eller er det bare mine tanker om alt jeg burde gjøre som fyrer oppunder? Dette er undringer og refleksjoner jeg ikke ville hatt tilgang til om jeg ikke fant grunnen under føttene mine. Det er for meg verdifull informasjon som jeg kan velge hvordan jeg vil forvalte gjennom dagen, og det gir meg en mye bedre forutsetning for en god dag. Og kjenner jeg igjen dette mønsteret (forte seg, bli irritert på andre som ikke ønsker samme tempo, løpe fra omgivelser og egen kropp) i andre deler av livet? OM jeg gjør.


Takk Cleo. Takk for at du tar meg ned og minner meg på at livet er mer enn å haste fremover.






- Agneta





0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle